NEWS: Patience is nominated for 3 Spellemannpriser! Read more:
Aftenposten (NO)
Dagsavisen (NO)

“A musical masterpiece”
Atwood Magazine, 10/10

“Patience joins its predecessors, Please and Pleasure, to form a loose trilogy that stands as the finest work of Sondre Lerche's career.”

“A sublime set of songs”
American Songwriter

“The singer is at his lyrical and musical best, with an album that blends his classic pop stylings with his new-found love for ambient instrumentals”

“A blissful comedown”

“Sondre Lerche is quietly releasing some of the best and most interesting pop music of his era”

“Glacial and glamorous”
Narc Magazine

“Lerche blurs the stylistic lines between casual alt-pop, jazz and classic orchestra music”
Riff Magazine

"Hver eneste låt evner å sette forventninger som nesten uten unntak overgås, i det de åpner seg som små symfonier"
VG 6 av 6

“Dette er utvilsomt et mesterverk.”
Musikknyheter10 av 10

“Sondre Lerches fineste plate”
Dagsavisen, 5 av 6

“Han får det til, Sondre”
Dagbladet, 5 av 5

“Skyhøyt nivå”

“Med «Patience» går Sondre Lerche dypere inn i den nysgjerrige, eksistensielle søken som har resultert i en av Norges mest imponerende popkataloger”
NRK, 5 av 6

“Svevende, drømmeaktig, og rent ut nydelig”
Aftenposten, 5 av 6

Patience (deluxe) er nå også tilgjengelig på CD i Norge

PATIENCE / Sondre Lerche

For nearly two decades, Los Angeles-based Norwegian singer/songwriter Sondre Lerche has established a consistent knack for an ear-catching and eclectic blend of jazz-influenced indie pop, married effusively to thoughtful, intriguing lyrics. And yet with 2014's Please, his marked sincerity was further explored through the emotional fallout of a divorce. But sparse, confessional-style lyricism alone has never held much water to Lerche, and Please instead explored that turbulence through groove-centric jams crafted for dance floors. This proved to be a winning formula, and Pleasure, its 2017 follow-up, plunged even deeper into danceability, inspired by forays into electronic music. On Patience, his ninth studio album, Lerche pursues another unexpected inspiration: ambient music.

It was his sudden interest in running, spawned by efforts to be in shape for the intense physical exertion of his 140-show Pleasure world tour, that led to Lerche's deeper exploration of ambient music and minimalism. "Running somehow became synonymous with exploring all this beautiful, liberating music that was so exotic to get lost in. I called it patient music.”

After months of touring and training, Lerche ran the New York City Marathon that fall, soundtracked by an eclectic playlist of William Basinski, The Field, and Steve Reich. "I completely broke my body, but I was hooked. The combination of ambient and running somehow just made sense to me. It played a great part in why I moved to LA”. Since New York he has run three subsequent marathons, the last one in Chicago, where he set a new personal record fueled by Japanese experimental composer Haruomi Hosono and British collage-artist The Caretaker. Lerche was training for a fifth marathon, in Düsseldorf this April, when the COVID-19 pandemic broke loose and all plans changed. Patience has indeed since proven to be an all too timely mantra for the times we find ourselves in.

Outside of the Laurie Anderson-influenced title track, which sees the return of Lerche's hyped up sensual crooner persona from Pleasure, the effects of Lerche's ambient infatuation might not be readily apparent in the album's composition at first. But much of their lessons factored not only in how Lerche approached the record, but also informed his decision to leave Brooklyn, his home since 2005, in favor of Los Angeles, in the midst of the album's production.

Where opener “Patience” gives insight into Lerche's artistic process, the bouncy Brill Building-pop of "You Are Not Who I Thought I Was" finds Lerche providing an unflinching self-examination of what a touring artist's life is like, both from the point of view of the artist and the ones they're close with. Lerche argues that there really is no separating the art from the artist and the very human needs of all involved, and errs on the side of balance.

Since his auspicious debut Faces Down in 2001, Lerche's toured significantly and chased his muse wherever it has taken him - from the lounge-y baroque pop of both his debut and Two Way Monologue, to the punchy rebelliousness of Phantom Punch, Lerche's albums always seem rooted in a desire to explore some musical fixation or personal growth. And through it all Lerche has cultivated a strong pervasive harmonic language - an insistence on distinctive chord structures that, though a cornerstone in a genre like jazz or bossanova, have been almost alien in the offerings of most mainstream pop. And yet, at this moment, alongside artists as diverse as Weyes Blood, Tame Impala and King Krule, Lerche’s particular blend of influences feels more timely than ever.

"As much as I continue being inspired by the great American songwriters of the jazz age, my harmonic DNA feels Brazilian more than anything. There are so many phenomenal Brazilian songwriters, from Jobim to Tropicália and beyond”, he says, referring to the movement that developed under the militant dictatorship of the late 60s. “I've always felt that at least half my songs are really just Brazilian pop songs underneath it all. And I’m so happy whenever I hear those harmonies in contemporary music, whether it's Tyler, The Creator or Dirty Projectors.”

Lerche's affinity for MPB (mùsica popular brasileira) is perhaps most explicitly notable in the Chico Buarque-inspired "Why Did I Write The Book of Love”, which follows the Tropicàlia tradition of mixing subjects of love and political commentary. Here Lerche argues it's going to take a lot more than love to fix a mounting number of issues: "So why are we not enough to save the world, to save ourselves?" Lerche asks casually, but it's a clearly pointed critique of himself and others like him.

Patience also reveals Lerche’s love for 60s-70s singer/songwriters like Judee Sill and Joni Mitchell, leading Lerche towards feats of timeless production, like the Harry Nilsson-reminiscent "I Can't See Myself Without You", an effervescent love song that harkens back to Lerche's Duper Sessions and Dan In Real Life soundtrack in its unabashed adoration, with just the right amount of his present-day self accountability.

While deeply inspired by the events of his own personal life, Lerche's tendency has always been to pull focus back, striving to give a sense of universal appeal and emotional resonance, and Patience is no different. Or, as he reminds himself in the title track: “We can only take so much, but some have to take so much more”. The Arthur Russell-echoing “That's All There Is", inspired by the sudden passing of a close friend and collaborator, ponders our lives and the lives of our loved ones as a stream of beautiful images and recollections. Sparsely tender album closer "My Love Is Hard To Explain”, written after returning to New York after the expansive and exhausting Pleasure tour, sees Lerche magnifying the concept of love and relegating it to the cosmos. He posits that even though there are technical ways to describe almost anything, the purest, truest things in the Universe are the hardest to qualify or accurately describe without robbing them of their potency.

With Patience, Lerche continues fruitful collaborations with his core band; New Jersey-based drummer/ percussionist Dave Heilman, bassist Chris Holm, keyboardist Alexander von Mehren, and producers Kato Ådland and Matias Tellez (of Young Dreams), all Bergen-based. The album also reunites Lerche with mixing engineer Jørgen Træen (Faces Down, Two Way Monologue, Duper Sessions), and world- renowned Philip Glass-violinist Tim Fain (Please), as well as introducing an unexpected but winning team-up with legendary lyricist/composer Van Dyke Parks, who has worked with everyone from The Beach Boys and Randy Newman to, more recently, Joanna Newsom, Rufus Wainwright and Skrillex. The sweeping Parks-arranged chamber pop ballad "Put the Camera Down", is very much the narrative foil to "That's All There Is”, as Lerche argues with the ability to capture everything at your fingertips. Sometimes it is, in fact, preferable to just experience the moment you're in, warts and all.

Patience's centerpiece, "Why Would I Let You Go?” is unusually and intensely personal for Lerche. The result of a hermetic all-night writing session in his Brooklyn apartment, the song paved the may for what Lerche describes as the album’s songs of “radical sincerity”. It took perhaps the longest journey from its creation towards finding its place on the record, while also signifying the definitive moment Lerche realized the thematic difference in Pleasure and Patience's narratives. Devastatingly powerful in its heartfelt reverence and fragile insecurity, "Why Would I Let You Go?" functions as an excellent benchmark for the emotional journey of Lerche's unofficial trilogy, and highlights Patience as an album rooted in acceptance and finding peace. A feeling further enhanced by the cinematic “I Love You Because It’s True’, the first song Lerche wrote after settling into his newfound bungalow-life in Hollywood.

If Pleasure reveled in giving yourself up to the here and now, so too does Patience. Swapping out hedonistic pursuits as distraction from existential ennui and the fear of being known, Patience finds Lerche fully willing to surrender to the mounting tide of introspective inquiry. Lerche allows Patience to be an album of contradictions, where dueling thoughts and feelings coexist and are weighed with equal measure. Even as he ruminates on life's big moments and even bigger questions, Lerche is optimistic, full of love and empathy, self-critical and self-aware. It’s a delicate tightrope to traverse, but Lerche does so with an almost effortless grace and a bit of humor. For Lerche, Patience isn't just a record, it's a mantra for how he hopes to live his life: present, focused, and resisting the urge to rush when it feels like time is slipping away.

PATIENCE / Sondre Lerche

Så langt i 2020 har Sondre Lerche sluppet en kritikerrost essay-samling, omfavnet begge ender av karantenetilvœrelsen med hyllede konserter alene i både stue og mausoleum, samt i Store Studio sammen med Kringkastingsorkesteret. Etter en oppsiktsvekkende sterk perlerad singler er tiden endelig moden for hans mest gripende og komplette verk, albumet Patience.

Tålmodighet har lenge vært Sondre Lerches hemmelige våpen. Men de seneste månedene har han, kanskje mer enn noen annen norsk artist, møtt de mange korona-utfordringene og avlysningene med både handlingskraft og oppfinnsomhet. “Jeg har alltid vært tålmodig med sangene mine, og de jeg er glad i. Men når jeg vet hvor jeg skal, har jeg vanskelig for å nøle. Heldigvis liker jeg å improvisere,” forteller Sondre.

Innspillingen av det som skulle bli «Patience» begynte for over syv år siden. Da platen midtveis i prosessen fikk et navn, kom det fra Sondres egen beskrivelse av musikken han da hovedsakelig søkte mot. Han kalte det patient music — tålmodig musikk. Lerche kunne naturligvis ikke ane akkurat hvor treffende og profetisk «Patience», og søken etter en viss sinnsro i kaotiske tider, skulle vise seg å bli våren 2020.

Det var uaktuelt å utsette utgivelsen ytterligere, og etterhvert som det ble klart at både Øya, Bergenfest og andre arrangement han og bandet skulle opptre på gjennom sommeren ville bli avlyst, har Sondre selv tatt grep for å sørge for at musikken ikke stopper opp når vi alle trenger den mest.

Han var en av de første artistene som strømmet konsert fra sofakroken gjennom Brakkesyke — en konsert nesten 80.000 mennesker var innom, og som samlet inn 150.000 kroner til Leger Uten Grenser. Like etter filmet han likesågodt en elegant karriere-oppsummerende konsert med Kringkastingsorkesteret i NRKs Store Studio.

Og for bare få uker siden, da Helsedirektoratet åpnet for mindre samlinger av folk — med én meters avstand — var han rask med å gripe sjansen til å endelig spille for mennesker igjen. Alene i Oslos Emanuel Vigelands Mausoleum, foran tjue publikummere om gangen fremførte Sondre blant annet sin kanskje mest skjellsettende komposisjon, «Patience»-nøkkellåten «Why Would I Let You Go» i samspill med mausoleets atten sekunder lange, naturlige klang. Resultatet ble flere terningkast seks-anmeldelser, og syv rystende vakre, utsolgte konserter som fremkalte det eksistensielle suset Lerche dykker ned i på «Patience» med låter som «Are We Alone Now» og «Why Did I Write The Book Of Love».

En mer nyskapende norsk pop-produksjon er det lenge siden traff denne platespilleren”, sa Morgenbladets Ando Woltmann om Lerches forrige album, «Pleasure». Og selv om tilstanden på «Patience» kanskje oppleves mindre frenetisk og mer meditativ denne gang, kanaliserer Sondre også her rastløsheten og nysgjerrigheten som har preget trilogien som startet med dobbelt Spellemannominerte “Please” i 2014. Med «Patience» utvider horisonten seg — kanskje inspirert av denne stadig økende begeistringen for ambient og minimalistisk musikk.

Likevel inneholder «Patience» noen av Sondres mest skamløst fengende og varierte poplåter noensinne, blant annet singlene «You Are Not Who I Thought I Was», «That’s All There Is» og «I Can’t See Myself Without You». Nå som platen er ferdig er opphavsmannen selv noe forbauset: “At «Patience» skulle vise seg å være en samling selvmotsigelser var kanskje ikke det jeg så for meg”. Ved første gjennomlytt av testpressen (albumet slippes også på gjennomsiktig vinyl) gikk det nemlig brått opp for han at hver eneste låt nærmest konsekvent motsa seg budskapet i den forrige. “Jeg er jo den eneste som har det overordnede blikket i prosessen, men det hender likevel at jeg er den siste som helt skjønner tegningen.

Tekstmessig skriver Sondre bedre og mer presist enn noen gang — med eksplisitt oppriktighet og snert som åpner nye rom for både selvransakelse, tvil og sårbarhet. Og, som alltid, i utsøkt bevegelse med salige melodier og akkordrekker som virker stadig mer inspirert av både den store amerikanske, såvel som den brasilianske, sangboken. Den uavhengige amerikanske musikknettsiden Bandcamps redaktører har allerede beskrevet «Patience» som “packed full of big hooks, bigger feelings, and instrumentation more minimalist than baroque.

«Patience» er resultatet av et behov for å bevege seg mindre. Ja, kanskje ikke i det hele tatt. Da Sondre returnerte hjem igjen til vinterkalde Brooklyn etter 140 svette «Pleasure»-konserter fra Ål til Rio, snudde han i døren og bestemte seg for å flytte til Los Angeles. Han fant seg raskt til rette i en eldgammel bungalow midt i Hollywood og tømte reisekalenderen for første gang siden debuten med «Faces Down» i 2001. I perioden som fulgte komponerte og produserte han sanger til NRK Supers Fantorangen, og et hemmelig amerikansk filmprosjekt. Han skrev den kritikerroste essaysamlingen «Alle sanger handler om deg», som utkom tidligere i år på Flamme forlag, og ble hektet på å løpe, aller helst maraton. Men aller mest intenst var arbeidet med å dra «Patience» i land.

Det turneløse, løpende livet i solen ga mersmak, og etterhvert som ferdigstillelsen av «Patience» tok stadig mer tid, fikk scenedyret Sondre Lerche midlertidig utløp gjennom stadige opptredener på klubben Largo i West Hollywood, der helter som Elliott Smith og Fiona Apple har opptrådt mye. Her ble han vertskap for sitt eget show med gjester som Jon Brion, Sean & Sara Watkins, Mike Birbiglia og Whitmer Thomas, samtidig som han selv dukket opp i showene til komikere som Sarah Silverman, Judd Apatow, Zach Galifianakis, Bob Odenkirk og David Cross. Det var også her Sondre for første gang testet ut mange av sangene som nå utgjør «Patience».

Og likevel er «Patience» i all hovedsak spilt inn i Bergen med Sondres etterhvert faste musikere Alexander von Mehren (tangenter), Chris Holm (bass) og Dave Heilman (trommer), og i samarbeid med produsentene Matias Tellez og Kato Ådland, på hver sin kant av byen. Men «Patience» inneholder også nye samarbeid. Strykearrangementet til låten «Put The Camera Down», av legenden Van Dyke Parks (som Lerche skriver om i sin essaysamling) ble spilt inn i New York, allerede i 2014. Saksofonistene Hanna Paulsberg og Kjetil Møster bidrar også, sammen med medlemmer fra Broen (vokalist Marianna Sangita, og pianist Anja Lauvdal, som Lerche først samarbeidet med i anledning Joni Mitchell-hyllesten i Operaen på Oslo Jazzfestival i 2018). Strykerne på «Why Would I Let You Go» er ved fiolinist Tim Fain, som Sondre møtte da de begge spilte konsert med Philip Glass i 2013. Denne og flere andre sanger er mikset av Jørgen Træen, som i sin tid produserte både «Faces Down», «Two Way Monologue» og «Duper Sessions». Kanskje er både trilogien og ringen med dette sluttet?

«Patience» er uansett den mest komplette oppsummeringen av Norges mest allsidige og vitale popkunstner. Og på både godt og vondt virker samtiden nå moden for musikalsk lindring i form av Sondre Lerches musikalske safe-space, «Patience».